There Is No Game: WD

Jeg liker best hjernetrim som ikke bare ber meg løse en oppgave, men får meg til å tenke over hvordan jeg i det hele tatt bør lete etter svaret. Det er nettopp den typen opplevelse There Is No Game: WD legger opp til: Du må være villig til å prøve deg fram, legge merke til små detaljer og ikke ta spillets påstander helt bokstavelig. For meg er det denne lekne motstanden mot vanlige spillvaner som gjør det verdt å se nærmere på.

Det viktigste grepet: å utfordre forventningene dine

På overflaten kan There Is No Game: WD virke som en spøk. "Det er ikke noe spill her," sier det, og du kan bli fristet til å tro at det er sant. Men dette er bare starten på en interaktiv reise som utfordrer dine forventninger. Spillet bryter den fjerde veggen på kreative måter og får deg til å stille spørsmål ved hva et spill egentlig er.

Det grepet har en konkret virkning på hvordan jeg spiller. I en vanlig hjernetrim går jeg gjerne rett på oppgaven: les instruksjonen, finn mønsteret og skriv inn eller velg svaret. Her er det nyttig å stanse opp først. Hvilke deler av skjermen prøver å styre oppmerksomheten min? Hva virker som en beskjed, og hva kan være en del av selve gåten? Jeg får mer ut av spillet når jeg behandler både presentasjonen og fortellingen som mulige ledetråder, i stedet for å vente på at en oppgave skal bli forklart på vanlig vis.

Det betyr ikke at hvert trykk nødvendigvis avslører noe. Den mest praktiske vanen er å utforske med en tanke bak handlingen: prøv en ting, se hva som endrer seg, og vurder så hva reaksjonen forteller deg. Hvis jeg bare trykker overalt uten å følge med, blir det fort tilfeldig leting. Når jeg i stedet undersøker én detalj om gangen, er det lettere å forstå hvorfor en løsning fungerer, og opplevelsen kjennes mer som en samtale med spillet enn som en samling løse klikk.

Møt en spillopplevelse utenom det vanlige

Det første som slo meg var hvor annerledes dette "ikke-spillet" er fra andre spill jeg har prøvd. Det er en fortelling som utvikler seg gjennom interaktive elementer, og du må bruke kreativitet og kritisk tenkning for å navigere gjennom det. Jeg fant meg selv gang på gang overrasket over de uventede vendingene.

Hvordan gåtene fungerer i praksis

Det er ingen tradisjonelle nivåer eller oppdrag, men heller en rekke gåter og utfordringer som krever at du tenker utenfor boksen. For eksempel, for å komme videre, må du kanskje samhandle med spillets grensesnitt på uvanlige måter eller finne skjulte hint i dialogene. Det er nesten som å være i en interaktiv film hvor du er stjernen.

For å få en bedre flyt anbefaler jeg å lese dialogen ferdig før jeg prøver alle mulige handlinger. En vittig kommentar kan være ren humor, men den kan også hjelpe meg med å skjønne hva jeg bør undersøke videre. Deretter ser jeg etter den minst åpenbare koblingen mellom det jeg har lest, og det som faktisk lar seg påvirke på skjermen. Denne rekkefølgen sparer meg for en del planløs klikking og gjør at jeg husker løsningen bedre når jeg finner den.

Et annet nyttig grep er å skille mellom «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre» og «jeg har ikke undersøkt det jeg allerede har». Når jeg står fast, går jeg tilbake til det spillet nettopp har vist eller sagt, og prøver å tolke det på en ny måte før jeg starter helt på nytt. Det er en god arbeidsmåte for denne typen hjernetrim, men den krever at du liker å tenke høyt for deg selv. Hvis du helst vil ha tydelige mål, en synlig oppgaveliste og raske bekreftelser på framgang, kan den indirekte formen føles mer forvirrende enn morsom.

Humor som del av gåteløsingen

Humoren er en av de beste delene av There Is No Game: WD. Fortellingen er full av vittige kommentarer og referanser til popkultur, som gir en lett og morsom atmosfære. Jeg lo høyt flere ganger mens jeg spilte, spesielt når spillet gjorde narr av tradisjonelle spillkonvensjoner. Det er tydelig at utviklerne har hatt det gøy med å lage noe som virkelig bryter med normen.

Humoren gjør mer enn å gi små avbrekk fra gåtene: Den setter tonen for hvordan jeg bør møte dem. Jeg må tåle at spillet tuller med forventningene mine, og ikke anta at en dramatisk formulering automatisk betyr at jeg har misforstått. Samtidig er dette en smakssak. Hvis du ikke liker metahumor, eller helst vil holde fortelling og problemløsing adskilt, kan de samme kommentarene oppleves som distraksjoner. Jeg synes de fungerer best når jeg tar dem som en invitasjon til å være nysgjerrig, ikke som en fasit.

For en kort pause i hverdagen er det særlig fint at opplevelsen kan møtes i små etapper. Hvis jeg bare har litt tid, kan jeg undersøke en scene og tenke gjennom en mulig løsning uten å gjøre en hel spilløkt ut av det. Men jeg prøver å stoppe etter en naturlig overgang eller etter at jeg har fått med meg en viktig replikk. Å avbryte akkurat idet jeg er midt i en gåte, gjør det vanskeligere å huske hvilke muligheter jeg allerede har testet.

Stemning og presentasjon

Selv om det ikke er et "spill" i tradisjonell forstand, er det visuelt vakkert. Grafikken er godt utført med en stil som er både retro og moderne. Musikk og lydeffekter spiller også en stor rolle i opplevelsen, og de er nøye designet for å supplere handlingen og humoren i spillet.

Presentasjonen passer særlig godt for deg som følger med på små endringer mens du spiller. Jeg ville ikke bare skynde meg gjennom dialogen eller overse reaksjoner på det jeg gjør; slike øyeblikk bidrar til at fortelling og gåter føles knyttet sammen. Det er likevel ikke den beste typen hjernetrim hvis du først og fremst vil ha en rolig, abstrakt oppgave uten figur, fortellerstemme eller humor som trekker oppmerksomheten i en bestemt retning. Her er innpakningen en vesentlig del av måten utfordringene oppleves på.

Når tålmodighet lønner seg – og når den ikke gjør det

Dette er ikke et spill for de som vil ha øyeblikkelig tilfredsstillelse. Det krever tålmodighet og oppmerksomhet for detaljer. Du må være villig til å utforske, feile, og prøve igjen. Men det er nettopp denne utfordringen som gjør det så givende når du endelig knekker koden.

En realistisk situasjon der det fungerer godt, er en rolig kveld hjemme når jeg vil konsentrere meg om én særpreget gåte uten å konkurrere mot en klokke eller andre spillere. Jeg kan bruke tid på å teste en idé, le av et svar jeg ikke ventet, og gå videre når jeg føler meg ferdig. På en travel busstur, eller når jeg er så trøtt at jeg bare vil ha noe umiddelbart forståelig, ville jeg derimot valgt en mer direkte hjernetrim. Denne opplevelsen belønner oppmerksomhet bedre enn raske, uavbrutte økter.

Sammenlignet med vanlige puslespill på mobil, der hovedpoenget ofte er å løse mange tydelig avgrensede oppgaver etter hverandre, er dette mer opptatt av overraskelse og fortellerform. Det er også et annet valg enn et tradisjonelt eventyrspill som leder deg gjennom en kjent rekke mål: Her ligger mye av fornøyelsen i at du må revurdere hva slags handling spillet forventer av deg. Det gjør det mer minneverdig for meg, men mindre egnet hvis du vil ha en jevn strøm av nye brett eller en enkel måte å måle framgang på.

Det er dessuten verdt å tenke på hvem som deler skjermen. En venn ved siden av kan være en god sparringspartner fordi dere kan foreslå ulike tolkninger av en replikk eller en detalj. Men hvis dere begge bare gjetter og klikker raskt, blir samarbeidet fort til støy. Jeg ville heller latt én person undersøke mens den andre følger med og kommer med hypoteser. Det er en enkel måte å gjøre den særegne problemløsingen sosial på uten å ta fra spilleren følelsen av å finne ut av ting selv.

Hvem får mest ut av det?

Spillet passer best for deg som liker hjernetrim med personlighet, uventede vendinger og en fortelling som leker med spillformen. Du trenger ikke å være ute etter en avansert poengjakt for å ha glede av det; det viktige er at du liker å undersøke, tolke og tåle at løsningen ikke alltid er den første du tenker på. DRAW ME A PIXEL står bak, og spillet ligger i hjernetrimkategorien. Aldersmerkingen er PEGI 7, noe som gjør det relevant også for familier som vurderer en lettbeint, fortellingsdrevet opplevelse sammen.

Hvis du vurderer kjøpet, er det nyttig å spørre deg selv hva du ønsker av et mobilspill. Det koster 55,00 kr, så jeg ville valgt det fordi den uvanlige formen og humoren faktisk frister, ikke fordi jeg bare vil fylle noen minutter med den billigste mulige oppgaveappen. Den gjennomsnittlige vurderingen er 4,8 basert på rundt 15 000 vurderinger, og spillet har over 500 000 installasjoner. Det tyder på bred interesse, men sier ikke alene om akkurat denne blandingen av fortelling og gåter passer smaken din.

Utgivelsen kom 17. desember 2020, og den nåværende versjonen er 1.0.40. På Android kreves minst versjon 6.0. Det er praktisk å sjekke at enheten din oppfyller dette før du bestemmer deg, særlig hvis du bruker en eldre telefon. Og siden dette er en opplevelse der dialog og små detaljer betyr mye, ville jeg startet når jeg har ro nok til å følge med, heller enn å åpne det midt i en oppgave og forvente å kunne hoppe inn og ut uten å miste tråden.

Så, er det et spill eller ikke? Vel, det er opp til deg å bestemme. Men en ting er sikkert: There Is No Game: WD vil få deg til å tenke, le, og kanskje til og med revurdere hva du trodde et spill kunne være. Jeg anbefaler på det sterkeste å gi det en sjanse. Bare husk, du har blitt advart – det er ikke noe spill her... eller er det?